Jubilæumstalen ved Gunnar Staalesen

Staalesenx_Gunnar__txtDen norske forfatter Gunnar Staalsen har været med fra Krimimessens spæde begyndelse i 2001 og var derfor inviteret til at holde Jubilæumstalen til Krimimessens 15-års jubilæum.

 

Himmelen over Horsens

Jubileumstale ved åpningen av Krimimessen, 12. mars 2016, av Gunnar Staalesen

Herr Kulturminister, herr borgermester, kjære arrangører av Krimimessen, forfatterkolleger, kritikere, lesere – og hvem som ellers måtte befinne seg i salen!

Det er en stor ære for en nordmann å bli invitert til det gamle broderlandet i syd for å markere 15-årsjubileet for Krimimessen i Horsens. Jeg skal prøve å snakke langsomt og tydelig, slik at iallfall de nordisktalende i forsamlingen forstår hva jeg sier. Det er jo dessverre slik at vi nordboere ikke alltid forstår hverandres språk. Litteratur handler ikke minst om kommunikasjon, og jeg håper vel at nettopp utveksling av litteratur over landegrensene kan bistå til økt forståelse av livet på den andre siden av grensene, både her i Norden og i verden for øvrig.

Norge har jo ellers, historisk sett, et ambivalent forhold til Danmark. I 400 år var nordmenn underlagt Kongen i København, som sendte sine adelsmenn opp til tvillingriket – ganske snart lydriket – for å kreve inn skatter, sørge for lov og orden og holde det danske banner høyt hevet over allmuen. Men nå er det vel slik at dette ikke først og fremst var en strid mellom nasjoner. Det var i mye høyere grad en klassekamp, der også danske bønder og fiskere led under åket fra København, også de måtte betale sine skatter til Kongen. Etter at Danmark-Norge stod på feil side i napoleonskrigene, måtte Danmark som dere alle vet gi fra seg Norge til Sverige, noe som førte til en union mellom disse landene, nå med Kongen godt plassert i Stockholm. Men det sier vel litt om nordmennenes forhold til Danmark at da vi endelig var en fri nasjon igjen, i 1905, da valgte vi sporenstreks en dansk prins til ny norsk konge, og han holdt sine taler på pære dansk helt til sin død i 1957.

Jeg kan ytterligere understreke dette forholdet ved å sitere fra min egen novelle, “Siste tog fra Hovedbanegården”:

“For nordmenn flest har det i mange år vært slik at kontinentet begynte i København, og Hovedbanegården var portalen til resten av Europa. Der fikk man kjøpe snaps i kafeen klokken åtte om morgenen, til og med på søndager, og man forstod straks at man var kommet til en annen verden.”

La meg få legge til at snaps – eller akevitt, som vi sier på norsk – er en viktig ingrediens i mine bøker om Varg Veum, så viktig at noen lokale produsenter nå har laget en egen Varg Veum Aquavit. Dere blant publikum som måtte ha interesse av å smake denne akevitten, er hjertelig velkommen over til Gyldendals stand her i salen etter denne talen, da vi har medbrakt noen smaksprøver hjemmefra.

“Siste tog fra Hovedbanegården” er en krimnovelle, og nå er det altså på grunn av kriminallitteraturen vi alle er samlet her i dag, noen av dere kanskje for femtende år på rad. For mitt vedkommende er det, så vidt jeg har kunnet regne meg frem til, for femte gang.

Tidlig på 1700-tallet kom en ung mann fra Norge til Danmark og ble Nordens første moderne forfatter, Ludvig Holberg. Danskene teller ham blant sine, nordmennene regner ham som norsk, men i Bergen har vi et avslappet forhold til det spørsmålet. Vi vet akkurat hvor han kom fra. I danske leksika står det da også ganske korrekt: dansk forfatter, født i Bergen.

Selv har jeg fulgt i Holbergs fotspor mange ganger, fra Bergen til København – og flere ganger videre til Horsens.

Det imponerende arrangementet her i Horsens har utviklet seg til å bli den største krimimessen i Norden, de siste årene muligens utfordret av den nye Krimfestivalen i Oslo, som forrige helg samlet 11.000 besøkende over tre dager. Men det skal sies at i Oslo regner de besøkende for hvert arrangement man besøker, slik at det virkelige tallet av personer nok er atskillig lavere. Regnet på samme måte antar jeg at Krimimessen i Horsens kunne presentert et besøkstall på langt over 20.000, så de er med andre ord fremdeles den største i Norden.

Men det begynte ganske beskjedent. Selv ble jeg invitert hit i oktober 2001, til et heldagsarrangement under tittelen “Den nordiske kriminalroman”. Det fant sted i Horsens Ny Teater. Horsens Bibliotek stod som hovedarrangør. Programleder var Bo Tao Michaëlis. Vi var fem krimforfattere som deltok. Det var fra Danmark Susanne Staun og Leif Davidsen, fra Sverige Åke Edwardson og fra Norge Kim Småge og undertegnede. Ifølge arrangørene var det et par hundre tilhørere til programmene.

Det handlet altså om kriminallitteratur, og det gjør det fremdeles. Krimi som man forkorter det i Danmark, krim i Norge, deckare i Sverige. Den utviklingen som har skjedd fra de par hundre tilhørerne som kom og lyttet på fem forfattere i 2001 til de fem-seks tusen som i år kommer for å lytte til rundt hundre danske og utenlandske forfattere, sier kanskje noe om utviklingen av kriminallitteraturens betydning i den samme perioden, i alle de nordiske land.

I en kort jubileumstale som dette er det ikke plass til å holde det store kriminallitterære foredraget, men alle vi som er her vet at det starter atskillig tidligere. Det begynner, både her i Norden og ellers i verden, for alvor med Sjöwall & Wahlöös ti bøker om Martin Beck og hans kolleger fra 1965 til 1975. Riktignok hadde det vært seriøse krimforfattere før dem, men de var likevel aldri blitt tatt på alvor, slik Maj Sjöwall og Per Wahlöö oppnådde det. Omtrent samtidig satt det en ung forfatter her i Danmark, Anders Bodelsen, og skrev flere romaner som også vakte oppsikt – også i nabolandene – og var med på å løfte krimlitteraturen opp til de høyere litterære kretser – om enn aldri, det må vi innrømme, til de aller høyeste. Den dagen en krimforfatter får Nobelprisen i litteratur skal vi nok fremdeles måtte vente lenge på.

Sett fra Norden kom det neste store spranget med Henning Mankells forfatterskap, lest over store deler av verden, deretter Stig Larssons kommersielle suksess, sørgelig nok etter hans død, og i dag befinner forfattere fra de nordiske landene – medregnet Island – seg på bestselgerlistene på flere kontinenter: Jussi Adler-Olsen, Jo Nesbø, Camilla Läckberg, Erlendur Indridason, for nå bare å nevne en forfatter fra hvert av disse landene.

Siden 2001 har Krimimessen i Horsens hatt en formidabel vekst. Det store gjennombruddet kom da de flyttet hit til fengselet i 2007. I år er det altså ventet mellom fem og seks tusen besøkende til messen, som presenterer et imponerende program med forfatterdeltagelse fra Kina, USA, England, Tyskland, Island, Norge og Sverige – i tillegg til selvsagt fra Danmark.

Det gamle fengselets dominerende plass i landskapet, som en fordums ridderborg på toppen av byen, gjør at Horsens formelig farges av kriminallitteratur de dagene messen foregår, og fra himmelen over Horsens drypper det blod. Fiktivt blod, javel, men ikke desto mindre …

Til lykke med jubileet, Horsens – og alle gode ønsker for mange flere år bak de gamle fengselsmurene!

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret. Krævede felter er markeret med *